Med alt som er i dag!

Det går litt tid mellom bloggene mine nå, og det er først og fremst fordi dagene mine flyr avsted og tiden går så alt for fort. Siden sist har jeg også slitt med virus på balansenerven og vært svimmel av en annen verden, men det har roet seg betraktelig nå selv om det ikke er helt bra ennå.

Helsa forøvrig er bemerkelsesverdig stabilt godt - jeg har f.eks ikke hatt et eneste arytmianfall på flere måneder - anginaen er på et nivå hvor den bare kommer under fysiske anstrengelser - hjerterytmen er rolig og normal - blodtrykket er fullstendigt normalt - i det hele tatt så fungerer hjertet så godt at jeg nesten kan glemme at jeg er hjertesyk. Men det er kanskje ikke så rart at det går så bra med helsen, for jeg lever et helt annet og mer stabilt liv enn hva jeg har gjort på lenge. Døgnrytmen min er helt annerledes nå enn hva den var for et år siden - og det som jeg tror har gjort den største forskjellen er at jeg sover nok nå. Jeg sover uten noe form for kjemisk hjelp - 8-9 timer hver natt - våkner uthvilt og full av energi hver eneste dag. Er oppe på beina hele dagen og mye i fysisk aktivitet - spiser regelmessig - trenger sjeldent å sove midt på dagen - er mye sosial med andre mennesker og har det svært godt med meg selv. Jeg og Anja har det også svært godt sammen - vi stortrives sammen og kjærligheten blomstrer for fullt.

Det har vært deiligt og godt for meg å gå inn i et forhold med fullstendige blanke ark til et annet menneske som ikke vet noe om meg i utgangspunktet - som ikke kjenner noe til min historie og bakgrunn - som bare kjenner meg slik jeg er i dag som den jeg er i denne del av livet mitt. Ingen slipper unna sin bakgrunn eller historie, men den har ikke noe stor plass i mitt liv i dag - den definerer ikke meg i dag og er egentlig revnende likegyldig (så langt den kan være det) for det livet jeg har i dag. Jeg er ikke Marianne med en helt for jævlig historie og fortid, men jeg er Marianne - en 40 år gammel kvinne fra Norge som Anja har forelsket seg i og liker og vil leve med - en kvinne med mye humor og humør - en kvinne med mye rom og raushet, men distrè som få er og et rotehue man innimellom kan bli sprø av - jeg er Marianne med egne meninger som kan være sta som et esel, men også gir meg og endrer oppfattelse i dialog - jeg er Marianne som nesten alltid er rolig og avbalansert, men også kan miste helt besinnelsen og slå i bordet - jeg er Marianne som kan være irriterende laidback og nekter å stresse, men som blir råstresset av dårlig tid - jeg er Marianne som trives kjempegodt i selskap med venner og familie, men som også er helt avhengig av aleinetid - jeg rett og slett er Marianne med alt hva jeg er i dag og ikke Marianne med det som var i går eller i fjor.

Det er deiligt - bare så inderlig deilig å BARE være meg i dag - være fri fra alle merkelapper som er satt på meg gjennom årenes løp - fri fra alle forestillinger om meg og fri for alle fordommer og ideer om meg. Nå er jeg bare Marianne anno 2009 - og det nyter jeg til fulle hver eneste dag!!

Marianne :-)

På `an igjen.....

Har egentlig vært dritlei hele bloggingen en stund og bestemte meg for å legge den på is, men nå har savnet meldt seg og jeg må bare ta den opp igjen. Er rart det med blogg nå man har holdt på en stund - man blir avhengig av denne friplassen til tanker og følelser som rører seg og ting som skjer i livet.

Jeg har det veldig bra her nede i Danmark - jeg trives kjempegodt - helsen er stabilt bra - jeg har det veldig godt med kjæresten min - jeg har fått meg flere gode venner og et stort sosialt nettverk - jeg trives masse med å ha hund igjen og det at jeg må ut på tur flere ganger for dagen hver dag uansett vær og vind. Den myren jeg satt så totalt fast i - som jeg datt ned i da Ingri døde, er jeg helt ute av på alle måter og livslysten er på topp igjen. Det kan jeg ikke annet å si om enn at det ER dritdeiligt og nesten en auforisk opplevelse jeg bare tviholder på og vil ikke slippe. Jeg tenker mye på Ingri ennå, men det er ikke sånn lenger at det bare er med smerte, sorg og savn. Savne Ingri vil jeg nok gjøre så lenge jeg lever - hun har vært en viktig del av livet mitt helt tilbake til -93 da vi møttes første gang og som kjæreste, partner og ektefelle fra -95 til hun døde i -07. Men det er en epoke av livet mitt som er ubønnhørlig over - Ingri er borte og jeg lever videre, og slik skal det også være.

Jeg har det bra med det nå, men et stykke tid slet jeg med seriøs dårlig samvittighet fordi jeg hadde det bra og livet var gått videre. Først når jeg sluttet å tenke på Ingri hvert 30. min - så hver time - så annen hver time - til jeg så tenkte på henne bare en gang eller to i løpet av dagen - når jeg oppdaget at det plutselig var gått en hel dag uten at jeg tenkte på henne - når jeg sluttet å drømme om henne hver natt og til nå hvor det er bare minnenen igjen av en lang og god epoke av livet mitt som har tatt slutt. Den dårlige samvittigheten handlet om at andre ting begynte å ta plassen i livet mitt - jeg begynte å få det godt igjen og det meldte seg fullstendige irrasjonelle tanker som at "er det så lett å glemme Ingri" - "er det normalt at sorgen slipper taket så lett" (selv om jeg hadde befunnet meg langt inni helvete emosjoneltover tid) - "betydde det hele ikke mer for meg enn at jeg kan bli glad igjen" - "er jeg fullstendig emosjonelt forskruplet som vil videre med livet mitt og ikke sitte fast i sorgen" - "er jeg ikke takknemlig nok over de årene jeg fikk med Ingri" osv. osv. MEst dårlig samvittighet fikk jeg da jeg helt bevisst tenkte at nå har jeg sittet i hengemyren lenge nok og jeg må ta tilbake kontrollen over livet mitt uansett hva som skal til for ellers kommer jeg også til å betale med livet mitt - strikken vil ryke og helsen kommer til å ta livet mitt.

For å komme meg ut av hengemyren måtte jeg gjøre så drastisk endring at jeg måtte bort fra Trondheim for å ha håp om at jeg kunne komme meg på beina igjen. Jeg var slett ikke sikker på om jeg prøvde å rømme fra "nissen" og han ville forfølge meg og flytte med på lasset, men det var ikke noe annet valg slik hele situasjonen var blitt for meg - noe drastisk måtte til for å snu skuten for den hadde bare en retning, og det var rett vest til en total ødeleggelse av hele livet mitt.

Men det hele er nå lagt bak meg - jeg har et godt liv igjen - et liv jeg vil leve og som jeg liker svært godt - og et liv jeg har kontrollen på og skuta seiler i rett retning igjen. Men det har kostet meg enormt mye å komme på beina igjen - det har vært en lang og dyp tur i "helvetes forgård" i bostavelig forstand emosjonelt og psykisk - og jeg ber på mine knær om at jeg aldri mer i dette liv må oppleve et slikt tap og nedtur igjen.

Vel - nok for nå. Jeg kommer tilbake med mer og er motivert for å blogge igjen!!

Marianne :-)

Bloggen på is!

Nå har jeg blogget meg igjennom den ene krisen etter den andre med helsen - tapet av Ingri - hverdagslivet som syk - flyttingen til DK og andre tanker jeg har hatt. Nå er jeg i en periode av livet mitt hvor jeg ikke har lyst eller inspirasjon til å fortsette å blogge og legger derfor hele bloggen på is. Jeg vil derfor ikke komme med flere blogger på en stund - kanskje avslutter jeg den fullstendig etter noe tid - det vet jeg ikke pr. idag.

Marianne :-)

Smånytt.

Livet her i DK går sin vante gang uten de store sidesprang verken til venstre eller høyre. Det er en tilstand jeg er godt fornøyd med, for det betyr noe så enkelt som at livet og tilværelsen er god og stabil for meg. Psyken er på plass og helsa er god - dagene går med til kjæreste, familie, venner og bikkja - overskuddet er stort og jeg orker mye i løpet av en dag - sover som et barn om natta - er så frisk som jeg ikke har vært på mange år - faktisk ikke siden før jeg ble syk i -99 - til og med arytmiene mine er nesten fraværende og bare kortvarig når de kommer, så jeg føler meg veldig ovenpå på alle måder slik tingenes tilstand er for mig.

Jeg har bestemt meg for at jeg blir i Danmark nå - det vil ikke være hensiktsmessig for meg å flytte tilbake slik livet mitt har blitt og utviklet seg for meg - så nå er det ikke lenger noe jeg lurer på eller skal ta stilling til - jeg blir her nede så lenge det er godt for meg og jeg trives her. Hva fremtiden bringer kan jeg ikke spå om, men pr. i dag ser jeg ikke for meg noe annet enn at jeg forblir "danske" og Norge blir bare et sted jeg besøger med jevne mellomrom.

Jeg er fullstendig ute av det store sorte hullet jeg gikk rett ned i da Ingri døde og livet mitt fullstendig på G igjen, og den tilstanden vil jeg forbli i og vil derfor ikke foreta noen dramatiske endringer i livet mitt nå. Det er rett og slett for deiligt å ha det så bra som jeg har det med livet mitt nå - kjenne at alt er "normalt" igjen inni meg og rundt meg - kjenne på at ingen vansker eller humper i veien er uoverstigelige for meg - og kjenne på at jeg er i balanse med meg selv.

Marianne :-)

Karneval

Holder på å forberede meg til innrykk fra Norge på torsdag - er karnevalshelg her i Aalborg denne weekenden (nordeuropas største), så da blir det sjov og fest til langt ut i de små nattetimer. Lørdagen er hoveddagen, og etter dansk tradisjon så starter man dagen med morgenmat, snaps og øl før man trekker ned til byen for å se opptoget. Så det blir ca. 20 til frokost i min have så jeg håper været slår til og blir fint, eller får jeg et plassproblem, gitt. Men uansett så gleder jeg meg og tror det blir en fin dag med mye sjov og moro!

Ellers har jeg det veldig bra - dagene går unna alt for fort - helsa er knallbra for tiden - kjærligheten er i full blomst - jeg stortrives i DK - jeg sover som et barn om natta - kjempetrives her hvor jeg bor - er i fysisk aktivitet hele dagen uten å bli utslått - sommeren er her med masse sol og varme - nettverket mitt vokser seg stadig større - og jeg savner stadig ikke verken Norge eller Trondheim (sorry to tell, folkens..... :-D).

Ønsker alle en fortsatt fin uke,

Marianne :-)

Tvil, tro og indre demoner!

Noen ganger våkner jeg bare opp og befinner meg i et skikkelig melakolsk humør hvor de nedstemmende følelser og tanker danser en heftig tango inni meg. Jeg tviler på alt jeg tror på - hvem jeg er - hva jeg er - hva jeg vil - hva jeg gjør - kjenner på all den sorgen som bor i meg - på alle tapene jeg har opplevd - synes fortiden er for jævlig - fremtiden skremmende og nåtiden lammende. Kjenner meg liten og sårbar og vet ikke hvordan jeg skal klare å leve livet - ikke bare eksistere i det, men delta i det. Kjenner jeg vil rømme fra alt og alle - kun være for meg selv - på en stubbe i skogen eller på en bergknatt ved sjøen aleine med mine følelser, tanker og indre demoner som river i meg.

I en slik sinnsstemning tenker jeg mye på hva livet mitt har blitt til - hva jeg har oppnådd og hva det har kostet. Og det jeg kjenner er en bunnløs sorg som spiser meg med hud og hår - kjenner at livet har vært urimelig urettferdig og hardt med meg - gitt meg erfaringer og utfordringer jeg så inderlig skulle ønske jeg hadde sluppet. Kjenner på hvor mye energi og krefter det egentlig tar av meg å leve hver eneste dag med døden så tett innpå meg og den underliggende angsten for at jeg plutselig skal bli kritisk syk igjen. Tenker på livet og døden og alle de motsetningsfylte følelsene jeg har på det - alt det jeg ikke kan si høyt som jeg tenker på utenom når jeg er hos en psykolog - og jeg kjenner på hvor utrolig aleine jeg er med all min tro, tvil og indre demoner - bare av den enkle grunn at jeg kan aldri formidle det slik de er inni meg og ingen kan ta de bort for meg - jeg kan bare prøve å formidle det som er inni meg, men vil aldri komme helt i mål fordi mottakeren alltid vil være farget av sine egne tanker og føleser på det jeg prøver å si. Og min erfaring er at usensurete tanker og følelser kan bare trygt formidles til noen som er profesjonelle i sin tilnærming og respons til meg.

Men min melankolske tilstand varer heldigvis aldri lenge - må bare få være litt i den så jeg kan komme meg igjennom den uten at den bare stenges av. For det vil bare gjøre vondt verre å stenge den av - den må få lov å være på besøk en stund, men så må den gå igjen - for den er en skikkelig slitsom gjest å ha på besøk og som det er deiligt når drar igjen.

Marianne :-)

Et par ting!

Det er et par ting som slår meg i disse vårtider relatert til at jeg har flyttet til Danmark. I bunn ligger at jeg kjenner at det bare har gjort meg godt å flytte ned hit - at det har vært veldig godt for min psykiske helse å få starte helt på scratch uten noe historie som bor i veggene og den historie jeg har med meg bare bor inni meg. Det at jeg har fått omgivelser som ikke har noe "vibber" fra det som har skjedd, har utelukkende vært positivt for hele meg og hvordan jeg har det. Bekreftelse på den opplevelsen fikk jeg da jeg var i Trondheim i palmehelga - jeg kjente jeg nok savner vennene mine der, men likevel så lettet over at jeg ikke skal bo der noe mer og vil aldri flytte tilbake. Trondheim er så sterkt forbundet med livet mitt med Ingri og det vannvittige tapet det var for meg da hun døde - og Kattem så sterkt forbundet med det totale sorte hullet jeg var i og måten jeg prøvde å overleve og døyve smerten på med fylla. Det jeg kjente da jeg var i byen, var at den følelsen av fortapthet lett kunne komme snikende igjen uten at jeg helt kan forklare hvorfor - og jeg kjente bare lettelse over at jeg ikke skulle bli der.

At alt dette destruktive suget i meg er borte er bare en så enorm lettelse - og en bekreftelse på at det har vært bare riktig av meg å bryte opp fra Trondheim. Ikke bare er hele tilværelsen min så bra, men jeg merker det rent fysisk også. Pollenallergien min har uteblitt fullstendigt i år - jeg går ikke lenger med konstant løs mage - asmaen min er så og si ikke merkbar - arytmiene mine er merkbart redusert - blodsukkeret lavere og mer stabilt - søvnen min er blitt normal og jeg trenger ikke ta sovemedisiner - eksemen min som var skikkelig plagsom er borte - vekten går sakte, men sikkert ned uten at jeg gjør noe for det - marerittene er fullstendig vekk - og kreftene mine er så på topp som de ikke har vært på år. Jeg er i det hele tatt i veldig god fysisk form og føler meg fullstendig frisk når hjertet ikke trøbler - og den psykiske formen er bare på topp og blitt meget stabil.

Så jeg kommer nok ikke tilbake til Norge med det første - og i alle fall ikke Trondheim slik tingenes tilstand er i dag. Til det har jeg det for bra og det vil jeg ikke gi slipp på - at livet er deiligt å leve er mer enn grunn nok for å holde fast i det som er.

Håper ditt liv også er så bra der du enn er!!

Marianne :-)